Mars, 1945
7-3
Siden jeg sist skrev er forholdene nesten på samme måte. Bedre forhold med mat har vi nå, da vi har fådt fersk fisk, tran og sild. Her er 50 skogsarbeidere fra Oslo, Lillestrøm og Aarnes - riktig rolige folk. Jeg har jobb hos disse, sager og klyver brensel. Jeg får betalt 1,40 kroner per time, pluss 3 kroner per dag i diettgodtgjørelse og av staten får jeg 1 krone per time. Min daglønn er i alt 19,75 kroner. Sofie arbeider som kjøkkenhjelp og hun har 1,05 per time.
Her i området synes det å være nokså spent nå, idet mye tyder på at Sverige kan bli innblandet i krigen. Når Sverige med de alierte, hva blir det her da? Blir muligens kortvarig men en hard krig. Vi er det meget utsatt i dette strøket, men heller det enn denne fangetilværelsen. Her på denne plasse vantrives jeg kolossalt. Her er mange folk av en så kald og overlegen natur at det er unulig å komme i kontakt med dem. De fleste ser ned på oss som om vi med vilje har reist ned hit til byrde og plage for dem. Til Jul fikk vi meget god mat, men siden har vi stort sett levd på tørr stomp og klippfisk. Flere ganger har jeg spurt forskjellige bønder om å få kjøpe litt kjøtt eller flesk, men helt umulig. Jeg for min del skal la bondejævelen være i fred, så lenge jeg selv får fred. Men vil de ha meg med på våronna, skal de få vite at jeg ikke har brukt for deres skitne svartebørskroner, men heller mat for mitt arbeid.
Ellers har man tankene bare der nord hvor også våre kjære sønner er. Hvordan har de det mon tro, hvor er de og hvordan oppfører de seg? Tanker som stadig plager meg. Jeg har som far lite advart og lite opplyst guttene om denne verdens ondskap og farer. Er de nå kommet bort fra slekt og venner kan de snart finne seg dårlige venner. Mens vi alle var hjemme og samlet, oppførte guttene seg mønsterlige og jeg vil inderlig håpe at de fortsetter på samme måte til vi møtes igjen. Dette er mitt høyeste ønske og håp.
14-3
Det er fullstendig vår her, snøen forsvinner meget hurtig og jo mer vårlig det blir, dess utriveligere blir det. Man tenker bare på hva man har av erbeid å utføre der hjemme. Nå ser det ut som her skal bli gjort noe. I natt var det mange sprengninger over hele syd Norge. Det gikk hardt utover jernbanen mange steder.
15-3
I dag har vi endelig fådt den ene av våre savnede tøysekker. Den hadde blitt åpnet og meget manglet i den sekken. 1 kjole, 3 par nye guttesko manglet. Det er sørgelig i hvilken forfatning man får sine saker igjen på. Røvet og ranet blir man alle steder.
20-3
Jeg er meget plaget av isjias og måtte slutte og arbeide.
22-3
Var i Oslo i dag tidlig, Dr. Voss - han beordret ro. I dag fikk jeg først vite at for 3 uker siden var det tillat å skrive til Finnmark. Jeg skrev da til mine 3 sønner der oppe. Jeg tror det er sikkert at de har hørt fra Per Paulsen om hvordan vi har det. Får håpe man får svar fra guttene om hvordan de har det og om alle er i livet. Hørte også på radioen i dag at tyskerne trekker seg hurtig tilbake i vest. Tror sikkert at krigen er slutt innen utgangen av April.
24-3
I dag har Waldemar gebursdag og er 18 år. men hvor er du min kjære gutt i dag, dine foreldre har ikke glemt deg.
25-3
En prest ble avskjediget i dag igjen, var en av de ulønnede.
26-3
Jeg drømte i natt igjen om vår Henrik og Dr. Skogsholm - Er Henrik syk?
27-3
I dag var Sofie, berit og Dokka på den tredje turen vår til gårdene her i Kråkstad. De skulle forsøke å kjøpe noen liter melk og egg til Påske. Alle bøndene har det samme svar til oss evakuerte: "Vi har ikke mat til oss selv, og langt mindre til andre." Alt er rekvirert og kontrollert. Jeg og andre ser det når folk fra Oslo kommer hit og fyller sine ryggsekker med hvetemel, flesk, kjøtt og fløte. Tydelige bevis for at de har matvarer, men de vil ikke på noen måte selge til de evakuerte. Vi vil jo heller ikke ha noe for ingenting. Vi tilbyr dem betaling i penger på lik linje med de fra Oslo, men nei, det nytter ikke. Jeg hører det meget ofte at det blir sagt av bøndene at Finnmarkingene er noen helt usiviliserte folk - utenfor all folkeskikk, og at de er alle N.S. folk som rømte unne Russen. Slikt er så ergelig å høre og gjør tilværelsen dobbelt så tungt å bli her.
28-3
Til Påske fikk vi av mat 3 ferske torsk, som sikkert var 3 til 4 uker gamle, samt noe sild som jeg saltet, men den er uspiselig. Ellers var det å få 2 kg. margarin og nesten 1 kile smør. Dette var vår påskemat i et av landets beste jordbruksdistrikter. Fy fan for noen bønder. Jeg skulle ønske at disse folkene engang fikk føle hva det vil si å være uten mat. For det er ikke alle, eller rettere sagt ytterst få som forstår vår situasjon. I dag går det slike rykter at man får håpe det blir slutt på krigen hvilke dag som helst.
Siden jeg sist skrev er forholdene nesten på samme måte. Bedre forhold med mat har vi nå, da vi har fådt fersk fisk, tran og sild. Her er 50 skogsarbeidere fra Oslo, Lillestrøm og Aarnes - riktig rolige folk. Jeg har jobb hos disse, sager og klyver brensel. Jeg får betalt 1,40 kroner per time, pluss 3 kroner per dag i diettgodtgjørelse og av staten får jeg 1 krone per time. Min daglønn er i alt 19,75 kroner. Sofie arbeider som kjøkkenhjelp og hun har 1,05 per time.
Her i området synes det å være nokså spent nå, idet mye tyder på at Sverige kan bli innblandet i krigen. Når Sverige med de alierte, hva blir det her da? Blir muligens kortvarig men en hard krig. Vi er det meget utsatt i dette strøket, men heller det enn denne fangetilværelsen. Her på denne plasse vantrives jeg kolossalt. Her er mange folk av en så kald og overlegen natur at det er unulig å komme i kontakt med dem. De fleste ser ned på oss som om vi med vilje har reist ned hit til byrde og plage for dem. Til Jul fikk vi meget god mat, men siden har vi stort sett levd på tørr stomp og klippfisk. Flere ganger har jeg spurt forskjellige bønder om å få kjøpe litt kjøtt eller flesk, men helt umulig. Jeg for min del skal la bondejævelen være i fred, så lenge jeg selv får fred. Men vil de ha meg med på våronna, skal de få vite at jeg ikke har brukt for deres skitne svartebørskroner, men heller mat for mitt arbeid.
Ellers har man tankene bare der nord hvor også våre kjære sønner er. Hvordan har de det mon tro, hvor er de og hvordan oppfører de seg? Tanker som stadig plager meg. Jeg har som far lite advart og lite opplyst guttene om denne verdens ondskap og farer. Er de nå kommet bort fra slekt og venner kan de snart finne seg dårlige venner. Mens vi alle var hjemme og samlet, oppførte guttene seg mønsterlige og jeg vil inderlig håpe at de fortsetter på samme måte til vi møtes igjen. Dette er mitt høyeste ønske og håp.
14-3
Det er fullstendig vår her, snøen forsvinner meget hurtig og jo mer vårlig det blir, dess utriveligere blir det. Man tenker bare på hva man har av erbeid å utføre der hjemme. Nå ser det ut som her skal bli gjort noe. I natt var det mange sprengninger over hele syd Norge. Det gikk hardt utover jernbanen mange steder.
15-3
I dag har vi endelig fådt den ene av våre savnede tøysekker. Den hadde blitt åpnet og meget manglet i den sekken. 1 kjole, 3 par nye guttesko manglet. Det er sørgelig i hvilken forfatning man får sine saker igjen på. Røvet og ranet blir man alle steder.
20-3
Jeg er meget plaget av isjias og måtte slutte og arbeide.
22-3
Var i Oslo i dag tidlig, Dr. Voss - han beordret ro. I dag fikk jeg først vite at for 3 uker siden var det tillat å skrive til Finnmark. Jeg skrev da til mine 3 sønner der oppe. Jeg tror det er sikkert at de har hørt fra Per Paulsen om hvordan vi har det. Får håpe man får svar fra guttene om hvordan de har det og om alle er i livet. Hørte også på radioen i dag at tyskerne trekker seg hurtig tilbake i vest. Tror sikkert at krigen er slutt innen utgangen av April.
24-3
I dag har Waldemar gebursdag og er 18 år. men hvor er du min kjære gutt i dag, dine foreldre har ikke glemt deg.
25-3
En prest ble avskjediget i dag igjen, var en av de ulønnede.
26-3
Jeg drømte i natt igjen om vår Henrik og Dr. Skogsholm - Er Henrik syk?
27-3
I dag var Sofie, berit og Dokka på den tredje turen vår til gårdene her i Kråkstad. De skulle forsøke å kjøpe noen liter melk og egg til Påske. Alle bøndene har det samme svar til oss evakuerte: "Vi har ikke mat til oss selv, og langt mindre til andre." Alt er rekvirert og kontrollert. Jeg og andre ser det når folk fra Oslo kommer hit og fyller sine ryggsekker med hvetemel, flesk, kjøtt og fløte. Tydelige bevis for at de har matvarer, men de vil ikke på noen måte selge til de evakuerte. Vi vil jo heller ikke ha noe for ingenting. Vi tilbyr dem betaling i penger på lik linje med de fra Oslo, men nei, det nytter ikke. Jeg hører det meget ofte at det blir sagt av bøndene at Finnmarkingene er noen helt usiviliserte folk - utenfor all folkeskikk, og at de er alle N.S. folk som rømte unne Russen. Slikt er så ergelig å høre og gjør tilværelsen dobbelt så tungt å bli her.
28-3
Til Påske fikk vi av mat 3 ferske torsk, som sikkert var 3 til 4 uker gamle, samt noe sild som jeg saltet, men den er uspiselig. Ellers var det å få 2 kg. margarin og nesten 1 kile smør. Dette var vår påskemat i et av landets beste jordbruksdistrikter. Fy fan for noen bønder. Jeg skulle ønske at disse folkene engang fikk føle hva det vil si å være uten mat. For det er ikke alle, eller rettere sagt ytterst få som forstår vår situasjon. I dag går det slike rykter at man får håpe det blir slutt på krigen hvilke dag som helst.
Kommentarer
Legg inn en kommentar