Januar og Februar, 1945

1945

1-1

Nyttårsaften opprant med klar himmel og noe kaldere. Om formiddagen besøkte jeg Tapio og senere på dagen besøkte de oss. Dagen gikk lystig og hyggelig.

_______________________

Ingen notater fra 1-1 til 18-1.

_______________________

19-1

I det nye året har har det ikke vert noe spesielt, alt er stille og rolig her. I går var jeg en tur til Drammen for å lete etter tøyet vårt som ble igjen i Mosjøen, men kan ikke finne det noen steder. En av mine sekker hadde vistnok ankommet Drammen, men ingen viste nå hvor den var blitt sent. I dag fikk jeg høre en gledelig melding om at vi har håp om å få komme hjem til sommeren. Forleden ble det i Kolbotn tatt 2 mann for noe ulovlig virksomhet, antagelig spionasje. Hittil har det vert bra her, men vantrives gjør man. Det kan se ut for at det kan bli noe vanskelig med mat. Margarin er ikke å oppdrive, litt flesk har man fått som erstatning. Har enda 12 kilo margarin til gode. I dag er det nordlig vind og snøfall. I går var det minus 16 grader. 

24-1 

Johan Alexander sin bursdag.

20-2

Siden den 19-1 har jeg ikke skrevet daglig, da den ene dagen er lik den andre. I natt hadde jeg en drøm og derfor skriver jeg i dag. Jeg drømte at vi var der hjemme og at Waldemar og Henrik var borte. Vi viste ikke hvor de var før det kom en buss med masse folk. Bussen kom nordfra til veien ca. 150 meter fra Anthi's branntomt. I bussen så jeg en som satt bakerst og det var Waldemar. Han fortalte at årsaken til at de var så lenge borte, var at de hadde vært i Grasbakken. Henrik var blitt igjen der, men skulle komme senere.

Nå har jeg tenkt litt over dette, hvor er Waldemar og Henrik? Er de ikke kommet i kontakt med Alexander og bestefar da de gikk fra oss i Suki? Å hvor jeg har angret at jeg var så dum å la guttene gå fra oss. Har de det bra eller hadde de det dårlig? Ja det får tiden vise. Det er nå så mange netter jeg ikke får sove av frykt for hvordan guttene har det.

Siden den 19-1 har jeg vært mange turer i Oslo på jakt etter klævarer, sengetøy m.v. Av klær har jeg fått kjøpt det viktigste, men sengeklær og lignende mangler vi enda en del av.  Nå har kommunen her nektet utbetlaing av penger til innkjøp av klær til mere enn 200 kroner pr husstandsperson. Jeg har til dags dato fått utbelalt 2340 kroner til 11 personer. Ennå må jeg kjøpe for 7-800 kroner, men om man får det godtgjort eller ikke får man se siden.

Av mat så er det nå så lite som det kan bli, vi har tørr stomp og klippfisk uten fett. Margarin har vi ikke sett så langt i dette året.  Vi skulle få flesk som erstatning for margarin , men fåt kun det som er ved siden av flesket, kjøtt. Kan hende det er 10% flesk. Vi har fådt sild et par ganger, og da kunne man spise seg mett. Vi har forresten hadt flere ganger, ja alt for mange ganger middag av kål og poteter med buljongterninger.

Her ser det ut til at det begynner å bli vårlig allerede. Jeg begynte på arbeid i går hos firma Karl Andersen som driver vedhogst her med 50 mann for tyskerne. Jeg skal sage ved og bære det inn, fyre i rommene og se til at alt er i orden med renslighet, blending m.v. De 50 mann bor her på samme skolen som vi og de har 2 saler, 2 værelser, samt kjeller og kjøkken. Vi bor i andre etasjen og har to værelser og kjøkken.

Vi går alle og tror at alle evakuerte bare venter på den dagen vi kan reise nordover igjen. Her er ikke noe blivende sted for oss. De fleste bønder her ser på oss som noen utskudd eller noe i den retningen. Det nytter ikke å gå til bonden for å kjøpe flesk, kjøtt, melk eller noe annet. De har ikke noe av det vi spør etter, men vi ser når by-folket kommer, da resier de tilbake med fulle ransler med varer.

21-2

Jeg er ikke av de som tror på meget av det jeg drømmer, men merkelig nok hadde jeg igjen i natt en drøm som gikk sterkt inn på meg.  Kanskje er det på grunn av nervøsiteten, det er noe jeg ikke har kjent til tidligere. I allefall så føler jeg som om det er noe ekstra som truer meg, enten er det sykdom eller noe annet. Jeg er dog overbevist om å klare meg uansett hva det er.

25-2

Jeg har arbeidet hele uken nå og tiden går da litt fortere. I går var jeg i Oslo, men der var det ikke stort å få kjøpe, men jeg fikk tak i 3 par beksømstøvler. Her er stor flyaktivitet, noen av de skytes ned fortelles det. Natt til Fredag var Horten vistnok bombet. Fremdeles engstelig for mine to sønner. Tankene kan nesten ikke dreie seg om annet enn de to. Hvor er de og hvordan har de det?Har mine kjære kjekke gutter det bra, er de i livet? Hvordan har også de andre det. Ja det er en gåte for oss.Hadde vi enda vert på den andre siden av grensen, da hadde man vel hadt forbindelse, men her hvor vi er er det umulig med noen forbindelse.

26-2

Rundt om kring hvor vi holder til kastes det klær og mat fra fly, m.v. men tyskerne plukker det meste opp. Flyalarm er det også til stadighet her nå. Det bombes også i Horten, Moss og flere sådanne plasser. Jeg har hørt fra flere at oppe i Finnmark er det mye sykdom, difteri og at mange er døde. Dette med mange andre ting som man hører  kan jeg ikke fortelle til min hustru, da hun ikke tåler å høre slikt. Hun er meget nervøs, så jeg må ofte trøste henne med at der oppe er nok alt godt, o.s.v. dette slik at hun ikke behøver å ta sorgene på forskudd. Man får leve i håpet om at alt ordner seg nok til det beste. Jeg er nok helt klar over at vi nok ikke treffer mange igjen der oppe. En del av de der oppe og oss her nede er nok borte når vi en gang kommer så langt at vi får høre fra værandre.

Stakkars Alexander, jeg tror nå at han er tatt som soldat, men jeg tror også fullt og helt på at han klarer seg, idet at han sikkert er med på den rette siden og kjemper for vår felles sak og frigjørelse. Et fritt og selvstendig Norge, et Norge for folket.